OL Oslo2022 eller ikke – en enkel beslutning

Stortingspolitikerne skal nå ta stilling til vinter OL Oslo2022 og til en statsgaranti for dekning av kostnadene. I skrivende stund behandles saken av Høyre. Politikerne fremstiller dette som en vanskelig beslutning på grunn av kostnadsfordelingen mellom Oslo kommune og staten og om beløpets størrelse. I realiteten er saken enkel. Det handler ikke om pengene skal tas fra stats- eller kommunekassa. Uansett er det skattebetalernes penger og da er det likegyldig fra hvilken kasse pengene tas fra. Det er heller ikke et spørsmål om statsgarantien skal dekke 35 milliarder, 31 milliarder eller 27 milliarder. Statsgarantien er ubegrenset og skal dekke alle kostnadene, uansett overskridelser, og de kommer. Det er det solid dokumentasjon fra alle tidligere OL-arrangementer.

Politikerne burde heller stille seg følgende spørsmål: Hva får Norges skattebetalere igjen for at vi bruker 21,7 milliarder av deres penger? Hva ville norske idrettsklubber og -kretser brukt pengene til hvis de fikk 21, 7 milliarder til fri disposisjon? Eller mer ledende, hvis norsk idrett fikk 21,7 milliarder til fri disposisjon ville den da brukt 17,4 milliarder til å arrangere et vinter-OL og 4,3 milliarder til å bygge noen idrettsanlegg i Oslo? Svaret på det første spørsmålet er: to ukers underholdning og litt idrettsanlegg i Oslo og ellers svært lite. Svaret på det andre spørsmålet er trolig: idrettsanlegg for breddeidrett over hele landet. Tall for udekket behov varierer fra 45 til 170 milliarder kroner. Svaret på det siste spørsmålet er høyst sannsynlig: nei. Bruk heller pengene på vedlikehold, drift og anlegg for breddeidretten. Da skulle i grunnen beslutningen være enkel. Si nei til OL og gi 21,7 milliarder til anlegg i Oslo og resten av landet. Det ville vært en flott gave til idretten og det norske folk.

OL-tilhengernes underlige logikk og argumentasjon

OL- tilhengernes underlige logikk

Med ca. 30 prosent oppslutning er OL-tilhengerne i sterkt mindretall og på vikende front. Dette faktum får tilhengerne til å ta frem de underligste argumenter for å fremme sitt syn. Sist ute var Marvin Wiseth i Aftenposten den 23. september. Der fremstiller han en oppslutning på 35 prosent som stor, som det største politiske partiet. Et parti, der 65 prosent er mot partiets politikk vil ikke få regjere landet alene.

Han hevder også at det letteste er å si nei. For motstanderne av pengebruken på et eventuelt vinter-OL i Oslo 2022 har det langt fra vært lett å si nei. Men vi mener at det er legitimt å finne ut av hva man får igjen for å bruke 21.7 offentlige milliarder kroner. Derfor har vi satt oss grundig inn i de vitenskapelig kvalitetssikrede studier som er gjort av effekter av OL-arrangementer.. Resultatene fra disse studiene er entydige. OL og spesielt vinter OL gir ingen eller svært marginale effekter enten det er på nasjonal eller regional næringsutvikling, økonomi, byutvikling, turisme, folkehelse eller nasjonal lykkefølelse. Vi som er motstandere mangler derfor ikke raushet. Vi er bare for fornuftig bruk av fellesskapets midler.

På tross av denne kunnskapen hevder tilhengerne, senest Wiseth at OL vil lønne seg. Hvis OL lønner seg, burde heller fattigere land enn Norge heller få arrangere OL. I neste åndedrag sier tilhengerne at bare rike land som Norge har råd til å arrangere OL. Klarere kan det vel ikke sies at OL er feil pengebruk.

Et annet kronargument er at OL vil gi idretten sårt tiltrengte anlegg. I kuttforslaget er det anlegg og infrastruktur som kuttes og erstattes med gjenbruk. Fortsatt er budsjettkostnadene på gjennomføring 18 milliarder. Gjenbruk er bra, men gir ingen nye anlegg. Kuttforslaget viser tydelig hvor lite anlegg OL vil gi. Derfor er det underlig at ja-andelen går opp når anlegg og infrastruktur fjernes fra budsjettet. Kostnadsanslaget reduseres riktignok med 8 milliarder, men postene som står igjen dekker stort sett bare arrangement, og da blir det enda mindre varige verdier tilbake.

Birgit Skarstein hevder, som Wiseth og andre tilhengere, i Aftenposten den 17.9. at nei til Norge er ja til Kina og ja til Kina er ja til diktatur. Ved å arrangere OL i Norge viser vi verden norske verdier, underforstått de riktige verdiene som egentlig alle land burde ha. Altså, det er bare vestlige demokratier generelt, og Norge spesielt, som har verdiene til å arrangere OL på riktig måte. Verden, se til oss, slik skal det gjøres! Mye kan kritiseres i andre land, men etter min mening er denne argumentasjonen uttrykk for selvforherligelse og arroganse av verste sort. Og ikke nok med det. Norge skal overstyre folkemeningen, 60 prosent mot vinter OL i Oslo 2022, for å vise verden og diktaturstater, der man ikke tar hensyn til folkemeningen, hvordan man fremmer demokratiske verdier. Hvordan kan noen i fullt alvor hevde slike meninger? Til sist, OL og idrett hevdes å være apolitisk. Men hva er mer politisk enn å argumentere for at OL i Norge vil vise verden Norges og vestens gode verdier?

Det blir som å si. Hei diktator. Vi liker ikke at du ikke tar hensyn til demokratiske verdier og ikke lytter til folkemeningen. Nå vil ved å arrangere OL på vår måte vise verden våre demokratiske verdier. Og det vil vi gjøre ved å ikke bøye oss for folkemeningen.

Hvis Skarstein og andre norske potensielle OL-deltakere har så store problemer med at det de oppfatter som et diktatur skal arrangere OL, får de la være å delta. Men de deltok i Beijing. De deltok i Sotchi, tross Putins lover mot homofiles rettigheter og den gryende konflikten med Ukraina. Hittil har ingen oppfordret til å ikke å delta hvis OL 2022 går i Kina. Men å la være å delta vil kreve en personlig oppofrelse. Det er nok for mye forlangt. Hvor er integriteten?