Sylvi Listhaugs misbruk av forskning

Sylvi Listhaugs ytring på Nrk.no 5.april opprørte forskere som mener seg feilsitert og misbrukt. Forskere ved Fafo og Universitetet i Oslo skriver at de ikke har skrevet det Listhaug viser til. Listhaug ble konfrontert med sin ytring i Politisk kvarter, en forestilling UiO rektor Ole Petter Ottosen karakteriserte som «pinlig» og «vond å høre på». Nina Kristiansen, redaktør i Forskning.no skriver at Sylvi Listhaug tolket eksisterende forskning sin vei slik at det støttet hennes syn, og journalist Joacim Lund fulgte opp kritikken i en artikkel i Aftenposten 19. april.

I ytringen 5. april skriver Sylvi Listhaug: «Altfor mange barn tvinges på flukt av sine familier …. Forskning viser at det svært ofte er foreldre og familien som sender barna ut på sine farefulle reiser. Dokumentasjon fra henholdsvis Høykommissæren for flyktninger, FAFO-rapporten fra 2014, samt en undersøkelse basert på intervjuer med 30 enslige mindreårige under 15 år fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, avdekker at det i liten grad er barna selv som velger å legge ut på disse farefulle reisene. Barna tvinges altså i stor grad på flukt, og ofte stilles de under press om å sende penger tilbake til familien».

Jeg selv er forsker og er opptatt av at forskningsresultater skal gjengis riktig. På den bakgrunn har jeg etter beste evne satt meg inn i materialet som Listhaug viser til. Hva er så Sylvi Listhaugs feil?

Hovedfeilen synes å være at hun har forvekslet eller blandet sammen Fafo-rapporten med studien ved universitetet og feildatert Fafo-rapporten. Akademisk sett er ikke det bra. Den omtalte Fafo-rapporten er fra 2010 og er gjennomført på vegne av Justis- og politidepartementet. Prosjektet har som formål å besvare fire konkrete spørsmål hvorav ett var: «Hvorfor migrerer enslige mindreårige asylsøkere?» Sitat fra rapportens side 38:

«Majoriteten av ungdommene jeg intervjuet beskriver at det var foreldre, besteforeldre, eldre søsken eller en onkel som hadde tatt avgjørelsen om at de skulle dra».

Lenger nede på siden skriver rapportens forfatter:

"Både foreldre, slektninger og mindreåriges egne valg påvirkes av maktrelasjoner i og utenfor familien og av ytre omstendigheter. En del av ungdommene har vært delaktige i beslutningene, og noen få har tatt avgjørelsen selv på grunn av ytterst vanskelige forhold i familien, mens det bare var én person, en eritreisk jente, som oppga å ha vært uenig i avgjørelsen på det tidspunktet. Resten beskrev at de i større eller mindre grad hadde hatt innvirkning på avgjørelsen, men ungdommene ga også uttrykk for følelsen av at det ikke hadde vært alternativer til utreise på grunn av omstendighetene som hadde utløst migrasjonen."

Rapporter fra tre ulike studier blant afghanske mindreårige flyktninger publisert av FNs Høykommissær for flyktninger (to fra 2010, en fra 2014) gir ganske likelydende resultater som Fafo-rapporten. Det er familiene som står bak beslutningen om å sende den mindreårige på flukt med større eller mindre grad av deltakelse fra den mindreårige selv. I noen tilfeller sies det at den mindreårige har tatt initiativ, men stort sett er det en familiebeslutning. Videre står det i disse rapportene at det er en forventning eller også press fra familiene om å sende penger hjem for å betale gjelden som har finansiert flukten. Dette bidraget kalles i noen tilfeller hjelp til familien, men realiteten er at det ligger et press eller forventning bak.

Fafo-rapportens forfatter kommer selv inn på makt og maktrelasjoner i disse sitatene. Makt kan ifølge maktteori defineres som «virkemidler som gjør at en person foretar en handling som vedkommende ellers ikke ville ha gjort,» og at makt i en relasjon forekommer når den personen som utsettes for makt opplever at han/hun ikke har alternative handlemåter. Med tanke på familiens, gruppens og klanens innflytelse, kall det gjerne makt, i landene som de mindreårige kommer fra, kan man stille spørsmålet om at de mindreårige egentlig ikke hadde noe valg og således var utsatt for tvang. Helt bokstavelig kan man kanskje hevde at én av 30 hadde vært uenig i avgjørelsen. Ser man på de øvriges situasjon kan man like gjerne hevde at heller ikke de hadde særlig valg om å dra. Det er tvilsomt at de fleste av disse ville lagt ut på slike farefulle reiser helt frivillig og helt på eget initiativ. I tillegg sammenfaller det siterte resultatet fra Fafo-rapporten i stor grad med rapportene fra Høykommissæren, uten at Fafo-rapporten har gjort sammenligninger med andre studier.

Den andre studien som Listhaug refererer til er en upublisert studie med rundt 30 barn under 15 år som søker asyl i Norge. Denne studien er omtalt i et intervju i Apollon (2015) med forfatteren av denne studien. Forfatteren sier i intervjuet at det mest overraskende funnet er at ungdommene med familie i hjemlandet har et sterkt ønske om å hjelpe dem økonomisk. Det fremgår ikke om ungdommene som er intervjuet føler et press eller ikke, slik Høykommissærens studier rapporterer.

Leseren kan selv bedømme Sylvi Listhaugs feil på bakgrunn av ovenstående sitater og funn. Min vurdering er at universitetsstudien ikke burde vært nevnt. Fafo får stille seg spørsmålet om studien har besvart Justis- og politidepartementets spørsmål. Hvis svaret er ja, bør politikere også kunne bruke rapporten, særlig fordi den i stor grad synes å sammenfalle med andre studier. Hvis svaret er nei, burde rapporten ikke ha blitt publisert.

E-18 og kapasitet

I diskusjonen rundt behovet for å bygge ut kapasiteten av E-18 mot vest viser forskere som Aud Tennøy, Petter Næss, Tor Medalen, samt trafikkplanlegger Paal Sørensen til forskning som viser at utbygging av veikapasitet ikke hjelper. Det er noe ved denne forskningen som jeg ikke kan forstå og som sier meg at noe ved den må være grunnleggende galt. Begrunnelsen for min tvil er min egen og tusener av andre medtrafikanters erfaring med trafikkavviklingen på E-18 gjennom Vestfold og til og fra Oslo gjennom mer enn 60 år. Jeg er gammel nok til å huske at vi for over 60 år siden bilte på smale grusveier på kryss og tvers fra Oslo gjennom Vestfold. Jeg måtte ut å åpne og lukke grinder og turen tok omtrent en halv dag til og fra Larviksområdet. Etter hvert som landets økonomi bedret seg fikk stadig flere råd til å kjøpe hytter i Vestfold og til å anskaffe seg bil for å reise til hyttene. Samtidig økte varetransporten for å betjene næringslivets behov i denne regionen. Gradvis ble veiene bedre og reisetiden kortet ned, men på store utfartsdager kunne det ta opptil fem timer å reise fra Larviksområdet til Oslo med kø gjennom Larvik, ved Sem, gjennom Holmestrand, Sande, Drammen, opp Lierbakkene og gjennom Asker og Bærum. Nå er det en flott fire-felts motorvei mellom Oslo og Larvik. Trafikken, vesentlig næringstrafikk, er mangedoblet. Likevel tar det sjelden mer enn to timer, som regel under, å komme seg med bil fra Larvik til Oslo, selv i helger. Den eventuelle køen er mellom Sandvika og Oslo. I følge TØI skulle ikke dette ha skjedd. Hvis TØIs forskning er riktig, skulle vi fortsatt ha de samme grusveiene med grindene, eller vi skulle fortsatt brukt fem timer. Så nå må de kloke trafikkforskerne med støtte i sin forskning forklare meg hva som er galt med min og mine tusener av medtrafikanters observasjon av at reisetiden fra Larvik til Oslo er blitt redusert med tre timer i takt med økning i antall biler, men også med økt veistandard og –kapasitet.

Trekker vi en parallell til veksten i Oslo-området og behovet for flere boliger, vil det ikke noe vits i å bygge flere boliger fordi da vil flere flytte til Oslo. Skal vi lære noe av TØI, må det være å stoppe all videre boligbygging i Oslo umiddelbart. Da vil heller ikke flere flytte hit, og både bolig- og trafikkproblemene vil være løst. Genialt. Hva er det som skurrer i disse resonnementene? Hva er årsak og hva er virkning? Er det flere biler og folk som krever bygging av bedre veier og flere boliger, eller er det bedre veier og tilgang til bolig at folk kjøper bil og flytter på seg? Jeg vil gjerne at de vise trafikkforskerne forklarer dette på en forståelig måte til en enkel sjel med begrenset forstand.

OL Oslo2022 eller ikke – en enkel beslutning

Stortingspolitikerne skal nå ta stilling til vinter OL Oslo2022 og til en statsgaranti for dekning av kostnadene. I skrivende stund behandles saken av Høyre. Politikerne fremstiller dette som en vanskelig beslutning på grunn av kostnadsfordelingen mellom Oslo kommune og staten og om beløpets størrelse. I realiteten er saken enkel. Det handler ikke om pengene skal tas fra stats- eller kommunekassa. Uansett er det skattebetalernes penger og da er det likegyldig fra hvilken kasse pengene tas fra. Det er heller ikke et spørsmål om statsgarantien skal dekke 35 milliarder, 31 milliarder eller 27 milliarder. Statsgarantien er ubegrenset og skal dekke alle kostnadene, uansett overskridelser, og de kommer. Det er det solid dokumentasjon fra alle tidligere OL-arrangementer.

Politikerne burde heller stille seg følgende spørsmål: Hva får Norges skattebetalere igjen for at vi bruker 21,7 milliarder av deres penger? Hva ville norske idrettsklubber og -kretser brukt pengene til hvis de fikk 21, 7 milliarder til fri disposisjon? Eller mer ledende, hvis norsk idrett fikk 21,7 milliarder til fri disposisjon ville den da brukt 17,4 milliarder til å arrangere et vinter-OL og 4,3 milliarder til å bygge noen idrettsanlegg i Oslo? Svaret på det første spørsmålet er: to ukers underholdning og litt idrettsanlegg i Oslo og ellers svært lite. Svaret på det andre spørsmålet er trolig: idrettsanlegg for breddeidrett over hele landet. Tall for udekket behov varierer fra 45 til 170 milliarder kroner. Svaret på det siste spørsmålet er høyst sannsynlig: nei. Bruk heller pengene på vedlikehold, drift og anlegg for breddeidretten. Da skulle i grunnen beslutningen være enkel. Si nei til OL og gi 21,7 milliarder til anlegg i Oslo og resten av landet. Det ville vært en flott gave til idretten og det norske folk.

OL-tilhengernes underlige logikk og argumentasjon

OL- tilhengernes underlige logikk

Med ca. 30 prosent oppslutning er OL-tilhengerne i sterkt mindretall og på vikende front. Dette faktum får tilhengerne til å ta frem de underligste argumenter for å fremme sitt syn. Sist ute var Marvin Wiseth i Aftenposten den 23. september. Der fremstiller han en oppslutning på 35 prosent som stor, som det største politiske partiet. Et parti, der 65 prosent er mot partiets politikk vil ikke få regjere landet alene.

Han hevder også at det letteste er å si nei. For motstanderne av pengebruken på et eventuelt vinter-OL i Oslo 2022 har det langt fra vært lett å si nei. Men vi mener at det er legitimt å finne ut av hva man får igjen for å bruke 21.7 offentlige milliarder kroner. Derfor har vi satt oss grundig inn i de vitenskapelig kvalitetssikrede studier som er gjort av effekter av OL-arrangementer.. Resultatene fra disse studiene er entydige. OL og spesielt vinter OL gir ingen eller svært marginale effekter enten det er på nasjonal eller regional næringsutvikling, økonomi, byutvikling, turisme, folkehelse eller nasjonal lykkefølelse. Vi som er motstandere mangler derfor ikke raushet. Vi er bare for fornuftig bruk av fellesskapets midler.

På tross av denne kunnskapen hevder tilhengerne, senest Wiseth at OL vil lønne seg. Hvis OL lønner seg, burde heller fattigere land enn Norge heller få arrangere OL. I neste åndedrag sier tilhengerne at bare rike land som Norge har råd til å arrangere OL. Klarere kan det vel ikke sies at OL er feil pengebruk.

Et annet kronargument er at OL vil gi idretten sårt tiltrengte anlegg. I kuttforslaget er det anlegg og infrastruktur som kuttes og erstattes med gjenbruk. Fortsatt er budsjettkostnadene på gjennomføring 18 milliarder. Gjenbruk er bra, men gir ingen nye anlegg. Kuttforslaget viser tydelig hvor lite anlegg OL vil gi. Derfor er det underlig at ja-andelen går opp når anlegg og infrastruktur fjernes fra budsjettet. Kostnadsanslaget reduseres riktignok med 8 milliarder, men postene som står igjen dekker stort sett bare arrangement, og da blir det enda mindre varige verdier tilbake.

Birgit Skarstein hevder, som Wiseth og andre tilhengere, i Aftenposten den 17.9. at nei til Norge er ja til Kina og ja til Kina er ja til diktatur. Ved å arrangere OL i Norge viser vi verden norske verdier, underforstått de riktige verdiene som egentlig alle land burde ha. Altså, det er bare vestlige demokratier generelt, og Norge spesielt, som har verdiene til å arrangere OL på riktig måte. Verden, se til oss, slik skal det gjøres! Mye kan kritiseres i andre land, men etter min mening er denne argumentasjonen uttrykk for selvforherligelse og arroganse av verste sort. Og ikke nok med det. Norge skal overstyre folkemeningen, 60 prosent mot vinter OL i Oslo 2022, for å vise verden og diktaturstater, der man ikke tar hensyn til folkemeningen, hvordan man fremmer demokratiske verdier. Hvordan kan noen i fullt alvor hevde slike meninger? Til sist, OL og idrett hevdes å være apolitisk. Men hva er mer politisk enn å argumentere for at OL i Norge vil vise verden Norges og vestens gode verdier?

Det blir som å si. Hei diktator. Vi liker ikke at du ikke tar hensyn til demokratiske verdier og ikke lytter til folkemeningen. Nå vil ved å arrangere OL på vår måte vise verden våre demokratiske verdier. Og det vil vi gjøre ved å ikke bøye oss for folkemeningen.

Hvis Skarstein og andre norske potensielle OL-deltakere har så store problemer med at det de oppfatter som et diktatur skal arrangere OL, får de la være å delta. Men de deltok i Beijing. De deltok i Sotchi, tross Putins lover mot homofiles rettigheter og den gryende konflikten med Ukraina. Hittil har ingen oppfordret til å ikke å delta hvis OL 2022 går i Kina. Men å la være å delta vil kreve en personlig oppofrelse. Det er nok for mye forlangt. Hvor er integriteten?

Ikke lønnsomt med OL

Dagbladet       05.03.2013 Side: 52

Forfatter: Hans Mathias Thjømøe, Harald, Biong

OL: Generalsekretær i Norges Idrettsforbund, Inge Andersen, kommer i et tilsvar til Cathrine Sandnes med nye påstander om alle de fordeler et OL i 2022 i Oslo vil bringe med seg.

Alle hans ti punkter er basert på ren synsing, manglende dokumentasjon og ønsketenkning der han prøver å finne argumenter for en konklusjon han allerede har trukket. Han har ingen motforestillinger, og det tas ikke hensyn til seriøs forskning fra en lang rekke olympiske leker, som klart sier at det som kommer ut av et OL stort er sett bedret infrastruktur, utvikling av nye og nødvendige bygg av type deltakerlandsbyer som kan brukes til studenthybler, der alt er betalt med offentlige midler.

Vi ser ikke bort fra at et OL kan sparke i gang prosjekter eller endre kommunale eller statlige prioriteringer, men det er tankevekkende at politikere og andre som viser til at et OL vil kunne føre til investeringer der behovet allerede er klarlagt, ikke kan avsette nødvendige midler i dag uten å måtte bruke OL som begrunnelse. Vi kan snu på problemstillingen og spørre om disse «nødvendige» investeringene vil bli gjennomført dersom Oslo ikke skulle bli tildelt OL-arrangementet? Det kommer ikke mer penger på banen av et OL, med unntak av bidrag fra sponsorer og IOC, som bare vil utgjøre en liten andel av de totale kostnader.

Både Andersen og idrettspresident Børre Rognlien snakker om ettervirkningene av OL på Lillehammer. Rognlien har selv utført en studie i form av samtaler med folk på gata i Lillehammer - (litt av en studie), og etter hans mening var de utelukkende positive. Men folk i Lillehammer er kanskje ikke så bekymret for et Vikingskip som går med underskudd, at Håkonshallen går med underskudd, at Hafjell er gått konkurs og at Kvitfjell har vært på randen av konkurs? Vi er sikre på at om norsk idrett fikk et OL-budsjett til fri bruk, ville antakelig ingen av OL anleggene ha blitt bygget.

John Gustavsen i avisa Nordlys henviser til en studie foretatt av Idrættens Analyseinstitutt i Danmark (Idan). Idan har studert 47 anlegg bygget i forbindelse med store idrettsarrangementer. Konklusjonen er at de fleste av disse anlegg er blitt overflødige da de er for store, og at man sitter igjen med et betongskall man like gjerne kan rive, eller som fører med seg uforholdsmessige store kostnader ved videre drift.